Fakta om Mjøsa

¹⁾ Lågen utgjør ca. 70 % av nedbørfeltet. Lågen og Mjøsa er en del av Glommavassdraget, landets største. Hele dette nedbørfeltet utgjør 42 000 km², dvs. 11 % av Norges areal eller på størrelse med Danmark.

²⁾ Disse får sitt drikkevann fra 7 større kommunale vannverk med inntak fra dypt vann i Mjøsa. I tillegg blir vassdraget nedstrøms Mjøsa (nedre del av Glomma) brukt som drikkevannskilde for minst like mange mennesker. Råvannskvaliteten er i dag god, men det er behov for mer rensing av vannet på grunn av økende partikkel-/humusinnhold.

³⁾ Ørret, sik, lågåsild, harr, krøkle, abbor, hork, gjedde, lake, mort, vederbuk, gullbust, laue, karuss, brasme, ørekyt, nipigget stingsild, steinulke, hornulke og elveniøye. Sannsynlig observasjon av trepigget stingsild i 2017.

⁴⁾ Mjøsa er fra naturens side en klarvannssjø med lavt humusinnhold. Siktedypet påvirkes først og fremst av mengden alger (planteplankton). Særlig i nordre deler av innsjøen reduseres siktedypet til tider betydelig av tilførte partikler i forbindelse med flomaktivitet og stor transport av slam i de største tilløpselvene, Lågen og Gausa. Store mengder brepartikler (silt) tilføres fra Lågen med smeltevannsflommen om sommeren. Flommer i de lavereliggende, mindre vassdragene kan også påvirke vannkvaliteten og redusere siktedypet i Mjøsa, spesielt i de nærmeste områdene utenfor elvemunningene. Som følge av forholdsvis høy algebiomasse, men også tilførsler av partikler og humus i forbindelse med mye nedbør gjennom sommeren, var det relativt lave siktedyp i Mjøsa i 2024. Middelverdien av siktedyp ved Skreia (7,1 m) var lavere enn det lokale miljømålet på 8,0 m, men indikerte allikevel god tilstand. Ved Kise og Furnesfjorden var sesonggjennomsnittene hhv. 5,9 m og 6,0 m og indikerte moderat tilstand. Ved Brøttum er det naturlig lavt siktedyp deler av året som følge av påvirkning fra Lågen, som kan bringe med seg mye brepartikler. Siktedyp klassifiseres derfor normalt ikke her. Estimater av turbiditet og siktedyp fra satellittbilder indikerer at Kise til tider også er betydelig påvirket av partikler fra Lågen. Partikler og humus fra andre lokale vassdrag, spesielt Hunnselva, kan også påvirke siktedypet ved stasjonen. Lavt siktedyp ved Kise er dermed ikke nødvendigvis en eutrofieffekt, og må tolkes i lys av nedbør og flompåvirkning.

⁵⁾ Fosfor er begrensende næringsstoff for algevekst i Mjøsa og dermed den faktoren det er viktigst å begrense tilførslene av for å unngå eutrofiproblematikk. Det har vært en markant reduksjon i middelverdiene for total-fosfor (Tot-P) i Mjøsas vannmasser, så vel på senvinteren som i vekstsesongen for alger. Årsaken til nedgangen er de mange tiltakene for å redusere fosfortilførslene som ble gjennomført fra 1970-tallet. En studie av tidsutviklingen i Mjøsa blant annet ved analyser av sedimentkjerner tyder på at «naturlig» årsmiddelverdi av fosfor har vært lavere enn 5 µg/l, kanskje ned mot 2 µg/l. Trolig begynte Mjøsas produktivitet å øke svakt allerede så tidlig som på 1700-tallet. For øvrig vises til miljømål for innsjøen. I 2024 var middelkonsentrasjonen av totalfosfor (Tot-P) etter vårsirkulasjonen ved de fire stasjonene mellom 15 og 50 % høyere enn gjennomsnittet for de fem foregående årene, noe som kan skyldes økte tilførsler under ekstremværet «Hans» og etterfølgende flommer høsten 2023. Middelkonsentrasjonene (2,8–4,6 µg/l) oppfylte allikevel det lokale miljømålet på 5 µg P/l. Konsentrasjonene av Tot-P i overflatelaget fra mai–oktober indikerte god økologisk tilstand ved alle fire stasjoner. Med konsentrasjoner fra 5–6 µg/l i gjennomsnitt, lå nivåene av Tot-P nær normalen for de senere år.

⁶⁾ Løste nitrogenforbindelser som nitrat eller ammonium er nødvendig næringsstoff for alger og vannplanter. Disse næringsstoffene er sjelden begrensende for veksthastigheten av planteplankton i innsjøer, men i perioder kan de ha innvirkning på hvilke arter eller grupper av arter som dominerer. Økte tilførsler av nitrogenforbindelser fra vassdrag og landområder kan forårsake overgjødsling av fjorder og kystfarvann, der nitrogen ofte er begrensende. Konsentrasjonen av totalnitrogen (Tot-N) er vanligvis omtrent dobbelt så høy i utløpselva Vorma som i nordre deler av Mjøsa og i Lågen. Dette skyldes at Mjøsa sørover tilføres mye nitrogen fra mindre vassdrag med høy andel jordbruk i nedbørfeltene. Tot-N indikerte moderat tilstand ved Skreia og i Furnesfjorden i 2024, og god tilstand ved Brøttum og Kise. Tot-N benyttes ikke i samlet tilstandsklassifisering siden innsjøen er fosforbegrenset. Forhøyede nitrogenkonsentrasjoner er imidlertid et tydelig tegn på avrenning fra landbruk og/eller påvirkning fra avløp. Ettersom tilbakeholdelsen av nitrogen i Mjøsa er lav, transporteres det meste av nitrogenet nedstrøms mot Oslofjorden, der forhøyede nitrogenkonsentrasjoner bidrar til dårlig miljøtilstand.

⁷⁾ Før Mjøsaksjonene ble det registrert konsentrasjoner av klorofyll på opp til 12,5 µg/l i Mjøsas sentrale parti. Algemengden har blitt betydelig redusert ved alle prøvestasjonene i overvåkingsperioden (1970 – 2024). Forskere beskriver det som en re-oligotrofiering av Mjøsa, selv om algemengden enkelte år etter 2000 har vært større enn ønskelig. Planteplankton responderer på tilførsler av fosfor både i form av økt vekst, biomasse og endringer i artssammensetning. De er derfor en robust indikator på eutrofipåvirkning i de frie vannmassene. En samlet vurdering av biomasse og artssammensetning indikerte god tilstand ved alle stasjoner i 2024. Tilstanden var imidlertid i nedre del av tilstandsklasse god ved Skreia, Kise og i Furnesfjorden. Her var middelbiomassen forholdvis høy (0,59–0,67 mg/l) og indikerte moderat tilstand. Konsentrasjonen av klorofyll a (3,1–3,3 µg/l) indikerte god tilstand, men var høyere enn det lokale miljømålet på 2,0 µg/l som er strengere enn vannforskriftens miljømål på 4,0 µg/l. Biomassen av planteplankton økte jevnt fram mot en topp i august/tidlig september. Den maksimale biomassen ved Skreia var 1,8 mg/l, som er vesentlig høyere enn normalen og høyere enn det lokale miljømålet for maksimal biomasse på 0,7 mg/l. Gjennom appen Bloomin’ algae ble det innrapportert enkelte ansamlinger av cyanobakterier langs land i slutten av juni og starten av juli, men ingen større oppblomstringer ble observert.

Krepsdyrplankton er viktig mat for fisk som krøkle, sik og lagesild, og påvirker biomassen av planteplankton gjennom beiting. I 2024 var middelbiomassen av krepsdyrplankton høyere enn normalen for siste 30-årsperiode. Som for planteplankton økte biomassen av krepsdyrplankton jevnt fra mai til august, der den toppet seg på > 2,5 g tørrvekt pr. m². Hoppekrepsen Eudiaptomus gracilis dominerte biomassen. Vannlopper (Daphnia) sto imidlertid for en betydelig del av biomassen utover sensommeren og høsten, mens vannloppen Bosmina longispina utgjorde nær en tredjedel av biomassen i juli.

⁸⁾ Eutrofitilstanden i Mjøsa er sterkt forbedret siden 1970- og 80-tallet. Samlet økologisk tilstand med hensyn til eutrofiering var GOD ved de fire faste stasjonene i Mjøsa i 2024. Ved Skreia, Kise og i Furnesfjorden var tilstanden imidlertid nær grensen mellom god og moderat. Sommeren 2024 var preget av mye nedbør, noe som antakelig medførte relativt store tilførsler av næringsstoffer, partikler og humus til Mjøsa. Variasjon i slike faktorer påvirker tilstanden med hensyn til fosfor, planteplankton og siktedyp i enkeltår. For å unngå at slike år-til-år-variasjoner får en for stor innvirkning, anbefales det å vurdere økologisk tilstand for siste treårsperiode. Basert på en slik vurdering er økologisk tilstand god ved alle fire stasjoner i perioden 2022–2024. Med algeoppblomstringene fra og med 2019, er det behov for videre overvåking og fortsatt fokus på tiltak for å redusere tilførslene av næringssalter og opprettholde god tilstand i innsjøen.

For flere detaljer vises til Årsrapport for 2024 under fanen Rapporter.